Vennskapet Etterpå
En av disse siste dagene før jul dro jeg på besøk til en venninne. Ja, det er jo ikke i seg selv så uvanlig, men dette var en venninne jeg ikke hadde vært hjemme hos på tre år. Kaffe og kaker kom på bordet, og det som skulle være en svipptur innom ble fort til to, tre, fire timer - Tiden flyr i godt selskap, som man sier.
I bilen hjemover tenkte jeg på dette, hvor rart det er at selv om så mye hadde forandret seg både i hennes liv og i mitt, så var den gode tonen mellom oss akkurat den samme som før. Så fin en opplevelse det var! Men ikke alle vennskap ender slik, eller som i dette tilfelle - gjenoppstår!
Jeg tenkte på barndomsvenninnen min. Bare to måneder i alder og en hekk det gikk an å hoppe over, skilte oss fra hverandre som små. Vi hadde et følelsesladet, ja jeg vil si stormfullt forhold, vi var nemlig nokså forskjellige. Hun var en sånn hytte-i-skogen og bade-i-bekken - jente, noe jeg var alt for bedagelig anlagt til. Derimot gikk jeg ikke av vegen for en god slåsskamp, og jeg husker tydelig første gang hun satte tennene i kinnet mitt, og da hun lærte meg det første fy-ordet: “Tissunge”.
Hvor er vi i dag? Jo vi er gamle venner og bekjente, alltid hyggelig å treffes, men om mulig har vi enda mindre til felles enn i barndommen. Vi møtes, oppdaterer hverandre og mimrer… og samme hvor ulike vi er, har hun en plass i hjertet mitt som ingen andre kan fylle. Hun er den jeg delte barneårene med og den første som lugget meg i fletta.
Opp gjennom tenåra avløste bestevennskapene hverandre, det var “bare du og jeg” og “forever friends”, et forever som varte gjennomsnittlig to - tre år. Men det var fryktelig helhjertet og intenst, slik det jo skal være i denne alderen hvor man finner sin identitet utenfor familien.
Jeg har mange ganger snakket med vennene mine om dette med ekte vennskap. Har dere opplevd noen gang å vært borte noen uker fra en nær venn, for så å ha problemer med å holde samtalen i gang? Eller slik som jeg nettopp opplevde, møttes igjen etter lang tid og tatt opp igjen tråden som om det var i går dere drakk kaffe sammen sist? På den annen side - går det an å si at ett vennskap er mere “ekte” enn et annet, så sant forholdet er basert på åpenhet og ærlighet?
To av de næreste vennene jeg har i dag er personer jeg i utgangspunktet ikke likte. Motviljen var gjensidig. Det eldste av disse to er med en sambygding. Våre fedre gjorde flere mislykkede forsøk på å føre oss sammen. Ikke før på slutten av nittitallet fant vi ut at vi visst passet ganske bra sammen likevel, og under millenniumsfeiringen på Gjøra underholdt vi bygda som den berømte toraderduoen “Toraderbillies”…
Det mest hjertelige vennskapet er med en flott jente som jeg ved første møte syntes var fryktelig dominerende og sjefete. Hun på sin side karakteriserte meg som ufordragelig og frekk i kjeften. I dag er vi skjønt enige om at dette er hva som kalles sjelevenner - det er som å danse kunstløp på svært tynn is, det er mest gøyalt når det knaker!
Jeg tror ikke en gang det alltid er nødvendig å holde kontakten for å kalle seg venn med noen. Jeg har nære venner over hele landet, og noen også utenfor Norges grenser. At jeg ikke har møtt enkelte av dem på flere år, betyr ikke at vennskapet er over!
En ting har alle disse personene til felles. De har beriket livet mitt, og de har vært med på å forme meg til den jeg er i dag. Riktig god jul til alle tidligere, nåværende og fremtidige venner i hele bloggens leserkrets!!
Skriv et svar